Rondane 50 miles (87 km) - lørdag 15.-søndag 16. august 2020


Skrevet av Frode Hult, deltaker

Første utgave av terrengultraløpet Rondane 50 miles/100 miles ble arrangert i helga 15.-16. august 2020 i Rondane og i Alvdal Vestfjell. Været var som tatt ut av et nasjonalromantisk prospektkort med 22 grader og ikke en sky på himmelen. 100 miles-løpet startet i Folldal allerede kl. 05:00 på lørdagen, mens vi som løp 50 miles (87 km) startet kl. 12:00 fra Dørålseter i kulisser som kan ta pusten fra en. Dette var mitt 11. terrengultraløp, og det ville bli mitt nest lengste etter 106 km i Oslo Trail Challenge i fjor høst. Jeg var spent på hvordan varmen ville slå ut, for det var meldt sol og varmt hele dagen. Og som vanlig var jeg spent på næringsinntaket. Det er alltid en utfordring, da man ikke alltid vet hvordan magen vil reagere på ulik mat. Jeg hadde utstyrt meg med sportsdrikk i drikkeblæra, brødskiver med salami, muslibar med sjokolade, vestlandslefse og proteinbar med brownies. Min absolutt favotittmat i ultraløp er potetgull, men det tok for mye plass i sekken etter alt det obligatoriske utstyret som var påkrevd.

Det gikk lett ut fra starten. Vi forlot Dørålseter, passerte Døråe og fulgte rød T-sti innover Bergedalen. Løypa var teknisk krevende å løpe raskt på. Utsikten var imidlertid makeløs der vi løp mellom sju av de ti 2000-meterstoppene i Rondane. Utfordringen i terrengultraløp er å tvinge seg til å holde et lavere tempo enn det man føler for ut fra start. Det får man alltid igjen for senere i løpet. Etter Bergedalen passerte vi stidelet mot Rondvassbu, men vi fortsatte inn i Langglupdalen og retning Bjørnhollia på stein, stein og atter stein. Utsynet herfra nedover mot Atnsjøen var ikke mindre imponerende. Etter 17 km passerte vi Langglupbekken og muligens det mest maleriske bildet av bekken i foss med Rondane i bakgrunnen. Videre fortsatte vi mot Bjørnhollia hvor jeg passerte halvmaratondistansen på drøyt 3 timer. Her var det godt med friskt, og ikke minst kaldt, vann i bekken Musvolåe. Det var så varmt denne dagen at jeg drakk og kjølte ned hodet i de fleste større og mindre bekkene vi passerte. På strekningen hit løp jeg mye sammen med Arild fra Halden som er vokst opp i samme gate som meg. Han måtte dessverre bryte noen kilometer senere. Fra Bjørnhollia bar det nedover mot Straumbu og CP1 etter 27 km og drøyt 4 timer løping. Her var det god forpleining med mat og drikke. Kroppen føles bra, selv om jeg selvfølgelig merket 4 timer i beina.

Etter Straumbu startet den tøffeste stigningen på hele løpet. Da forlot vi Rondane og beveget oss nordøstover inn i Alvdal Vestfjell. Her fikk jeg min første virkelige downperiode i løpet. 700 høydemeter skulle bestiges på bare 3,5 km. I tillegg stekte sola som mest intenst akkurat da. Jeg gikk ti skritt, fikk makspuls og måtte hvile. Slik holdt jeg på til jeg kom opp på fjellplatået. Dette var beinhardt. Andre løpere beskrev også denne stigningen som løpets hardeste. I denne perioden slet jeg også med å få i meg mat og kroppen var i ulage. Når man da har igjen over 50 km i fjellterreng, så kommer de mørke tankene. Men jeg vet også fra tidligere ultraløp at man har oppturer og nedturer og at det bare var å sette det ene beinet foran det andre, så ville oppturen komme. Og den kom på høydebrekket Gravskardet etter 36 km. Da fungerte magen igjen, jeg hadde fått i meg næring og det fløt fint ned til Breisjøseter på CP2 etter at jeg hadde tilbakelagt en maraton i fjellet på 8 timer. Da var det bare en drøy maraton igjen… Til min store glede ble det servert min ultraløpsfavoritt, potetgull, her. Kombinasjonen av salt, fett og karbohydrater er uslåelig etter noen timer på tur. Her passet jeg også på å lade opp pulsklokka, da jeg nødig vill gå tom for strøm. Både mht. logging av økta og GPS-sporet jeg skulle følge videre.

Fra Breisjøseter og CP2 fortsatte løpet på vestsiden av Storsølnkletten. Her kom også solnedgangen med noen utrolig vakre naturbilder. Kveldslyset var magisk med Rondane i silhuett og med Alvdal Vestfjell badet i lav kveldssol. Selv om jeg tok bilder av dette, så må man være der for å få det rette inntrykket. Fjellene, naturen og lyset malte nasjonalromantiske motiver på netthinnen det er umulig å gjenfortelle. Videre inn i skumringen løp jeg videre ned mot Follandsvangen og passerte elva Sølna etter 55 km. Her måtte hodelykta fram. Frem til dette punktet hadde vi fulgt Turistforeningens røde T-stier. Det gjorde vi delvis videre også, men herfra og til mål hadde arrangøren hengt opp markeringsbånd. Det fungerte nok fint i dagslys, men det var ingen refleksfunksjon på dem, så orienteringen over Langfjellet var krevende på tidvis dårlig og krattrik sti. Jeg var helt avhengig at jeg hadde lagt inn GPS-sporet på min Garmin Forerunner 945.

Etter ca. 62 km tok Beathe fra Stjørdal meg igjen, og vi holdt sammen helt til mål. Det var veldig fint og hyggelig – både med tanke på veivalg og orientering på natten – og for selskapets del når man begynte å nærme seg et døgn våken. Det samme husker jeg tilbake fra Oslo Trail Challenge 100 km i fjor høst da jeg løp de siste 60 km sammen med en trivelig kar som heter Erling. Ikke det at man trenger å si så mye, for mesteparten av tiden er vi stille, men det er både hyggelig og skjerpende når utmattelsen i både kropp, og ikke minst hallusineringen i hodet, begynner å gjøre seg gjeldende…

Etter 71 km og 13,5 timer ankom vi dagens siste servicestasjon i Grimsbu. Påfyll av bananer, potetgull, sjokomelk og cola var gull verdt for kroppen. Herfra og inn fikk vi også god peptalk mange steder fra Beathe sin mann som møtte oss i bil der løypa krysset bilveier frem mot mål. Det er utrolig hva noen positive ord har å si for psyken når man er sliten. Fra Grimsbu og inn til målgang fulgte vi «Malmvegen» inne i skogen. Både Beathe og jeg var nå så stinne i beina at det ble lite løping og mest powerwalk. Med ca. 10 km igjen ble vi plutselig passert av ei ung dame som beinfløy oppover en bakke. Det var vinneren av 100-miles i dameklassen, Molly Bazilchuk, som feide forbi oss og fullførte 100 miles i dette fjellterrenget på 22,5 timer. Makeløst! Faktisk var det kun to menn som klarte å slå Molly på 100 miles. Inn mot mål kom også soloppgangen over Rondane og lagde igjen noen utrolig flotte naturbilder på netthinnen.

Etter 16 timer og 22 min var 87 km med 2500 meter stigning og 2800 meter nedstigning i Rondane og Alvdal Vestfjell tilbakelagt og en velfortjent «finisher-trøye» var ervervet. Tilfredsstillelsen av å ha fullført løpet var stor, for dette var en kraftanstrengelse. Jeg var rimelig gåen i beina de siste 8 timene, men viljestyrken og staheten er stor, og jeg har ennå ikke brutt et løp. Nå i etterkant er de smertene bare vage minner. Det som står igjen er takknemligheten over å kunne få løpe et slikt terrengultraløp i disse omgivelsene, og at jeg har helsa til kunne gjøre dette, som står sterkt i minnet. Ekteparet Erik og Inger Haugland og det strålende crewet skal ha kjempetakk for å ha fått dette løpet i stand. Naturopplevelsen var enorm, og det er en fantastisk frihetsfølelse av å kunne løpe i fjellheimen. DNTs rødmerkede stier er utmerket for fjellvanding, men de er også utmerket til fjelløping. Til andre som vurderer terrengultraløp og fjelløp, så vil jeg anbefale det på det sterkeste. Dette er veldig annerledes enn flate og plane traséer, men det gir utrolig mye i naturopplevelse og mestring. Rondane 50 miles anbefales på det sterkeste. Et kortere fjelløp som anbefales er Blefjells beste på 57 km. Det har også en kortvariant på 21 km.

En takknemlig hilsen fra Frode Hult