Overskudd og motivasjon
Juni 2014En dag på sensommeren i fjor ringte Anders Gløersen og spurte om vi skulle jogge en tur. Været var fint, men formen ikke helt på topp. Likevel kunne jeg ikke takke nei, for det er ikke hver dag Anders har tid til å ta turen om Bøler.
Vi møttes på Haraløkka og luntet innover stiene. Han fortalte at han skulle være med på neste Ulsrudvann rundt, og jeg falt for fristelsen. De neste to ukene var et kappløp for å få kroppen i stand etter en litt for fuktig sommerferie. Jeg hadde likevel trent godt, kanskje til og med litt for mye, og nå kom intervallene slag i slag. Plutselig var løpsdagen der. 15/8-2013 klokka 18:00. Klar, ferdig, gå!
Var du der, så husker du kanskje løpet, men neppe hvordan det gikk med meg. Anders løp inn til 09:44, bare 4 sekunder bak rekorden til Øystein Mørk. Inge Hasund tangerte min egen rekord med sterke 09:55. Kroppen min derimot, kapitulerte etter 500 m. Ingenting fungerte. Låra kjentes daue, leggene helt uten snert, og lungene kjempet fortvilet. Jeg slapp teten ved speiderhytta, og etter steinbakken så jeg ingenting mer til dem. Jeg bare «løp», og turte ikke å se meg tilbake, inn til tredje plass på tiden 10:43, ett sekund raskere enn bestenoteringen min fra 2012. Jeg bestemte meg der og da for å avslutte 2013-sesongen. Et eller annet var grunnleggende galt.
Våren hadde jo vært så fin. Jeg hadde vunnet Halvbirken, løpt UVR kontrollert på 10:08, hva var det som hadde hendt? Jeg fant ingen annen forklaring enn at kroppen nok hadde tippet over det punktet der den bare er litt sliten. Den var mer utslitt. I tiden fremover la jeg fra meg pulsklokka, og i stedet for å sanke kilometer, fokuserte jeg på kroppens signaler. Jeg løp rolig og kort, og det var ikke før nærmere jul jeg igjen kjente meg lett i beina og så de mørke skyene forsvinne fra horisonten.
UVR-karrieren min har gått opp og ned, for å si det mildt. Jeg debuterte med 11:10 i 2002, kjøpte nye sko og kom med minimal trening ned på 10:06 i 2003, tett i ryggen på Gløersen. I 2004 debuterte jeg med 10:09, og løp deretter på 09:55, på andreplass, igjen bak Gløersen. Motivasjonen var på topp, men det var likevel et problem. Jeg hadde stadig vondt i leggene. Året etter skulle mengden opp og rekorder brytes. I stedet ble det stadig vondere i leggene. Treningsturene var ikke like artige når de var akkompagnert av smerte. 2005-sesongen, etter mange rolige langturer i skogen, var jeg nok likevel i mitt livs form. Jeg løp mange løp ensomt i tet, og tok sjelden i mer enn jeg måtte. Jeg løp heller ikke med klokka. Hvor fort det gikk, ante jeg ikke før etter målpassering.
Dette var i de tider der Hermann Bruun fremdeles kunne bite fra seg. I to løp på rad var det Hermann som fulgte nærmest på henholdsvis 10:27 og 10:28. I det siste av disse løpene kontrollerte jeg hele veien, kjente meg lett, fløt over stokk og stein, med mjuke og fine bein. Tiden ble 10:00. I dag kunne jeg satt rekord, tenkte jeg. Igjen var motivasjonen der. Men medgangens kortvarige motivasjon falmer dessverre fort. Gleden ved å løpe ble fortrengt av stadig stivere legger og dalende prestasjoner.
I månedene og årene som fulgte varierte prestasjonene og de ble stadig svakere. Jeg var blitt feig og redd for smerte. Treningsturene ble færre og mer uregelmessige. Jeg kunne høre den syrlige tonen i spørsmålene om når jeg skulle slå rekorden. Vel fortjent, for jeg er ikke akkurat av typen som er kjent for å gå forsiktig ut.
Jeg har hatt flere forsøk på comeback, antagelig så mange at det nå kun er naive Leif som fremdeles har troen. Og for å bevare den må man ha en filosofi. En illusjon som gir håp. Et svar på hvorfor ting ikke har klaffet for lengst. Her er mitt.
Mangelen på suksess skyldes nok mangelen på en essensiell ingrediens: Vedvarende motivasjon. Min største seier det siste året er at jeg har kommet over den kjipe perioden uten å gi opp. Tvert i mot. Jeg har tatt grep i treningsarbeidet og har innsett at veien til suksess er asfaltert med tålmodighet. Jeg har vært nødt til å ta ett skritt tilbake, men har vunnet tilbake overskuddet, og dermed også gleden ved å løpe. Uten denne blir det hele meningsløst. Etter mange timer styrketrening er leggene som smør. Det er kjedelig, men ingen krise at jeg akkurat har vært syk for andre gang denne våren. Jeg vet det ikke haster. Det er det jevne arbeidet over tid som skaper forbedring. Kjedelig styrketrening og vinter-intervaller på mølle. Herlige langturer med gode venner. Kjipe langturer i pissregn. Å bruke konkurransene til å herde psyken. Det viktigste er, i første omgang, ikke sluttiden, men å vinne tilbake evnen til å ta seg helt ut. Også hvile bra etterpå.
Jeg tror rekorden kommer når jeg minst venter den. Du kan ikke planlegge hvilken dag alt skal klaffe. Øyeblikket alle elementene i treningsarbeidet virker sammen og gjør at kroppen svever over stien frem mot mål. Det eneste man kan gjøre er å trene jevnt og lytte til kroppen. Og vente, tålmodig – men være litt utålmodig. Ingenting kan utsettes i evighet.
Per i dag (09/6-2014) har jeg deltatt på 34 UVR. AV disse er det 21 seire, 6 andreplasser, 6 tredjeplasser og én fjerdeplass. Ser man på resultatlistene er tendensen klar. De fleste seirene kommer der jeg springer akkurat litt fortere enn en løper jeg føler meg sikker på at jeg skal slå. Andre- og tredjeplassene kommer ofte mot folk jeg ser på som antatt sterkere løpere. Gløersen har slått meg fem ganger, Inge Hasund tre ganger og Øystein Mørk én gang (1 av 1, vel å merke). Samtidig har også bestenoteringene mine ofte kommet i løp der jeg ikke har vunnet. En dobbel utfordring utkrystalliserer seg. For å slå UVR-rekorden trenger jeg selskap av løpere jeg aldri har slått. Hva mer kan man vel ønske seg?