Fotografering og publisering av bilder

Fotografering og publisering av bilder - lovbestemmelser og hensyn

Skrevet av Per Inge Østmoen, 30.09.2018

Vi lever i en visuelt preget tid der fotografering og publisering av bilder ikke bare er utbredt, men er blitt den kanskje vanligste uttrykks- og kommunikasjonsform. Så også i Bøler IF Friidrett. Våre utøvere deltar i konkurranser og er med på ulike stevner, både større konkurranser og stevner som vi arrangerer i klubben. Dette har ført til spørsmål rundt hvilke regler som gjelder for fotogafering av utøverne våre, og publisering av bilder  av de samme utøverne på ulike steder og gjennom ulike kanaler som hjemmeside, Facebook, Instagram og e-postsendinger.

Resonnementene nedenfor er et forsøk på å skape større klarhet - og forhåpentligvis trygghet - rundt fotografering og publisering av fotografier av utøverne våre.

- Problemstillingen er denne: Er det lov å ta bilder av mennesker og publisere dem?  Er det "farlig" eller betenkelig?

Spørsmålene ovenfor kan vanskelig besvares med et enkelt ord eller en kort setning, så derfor denne orienteringen.

Det er faktisk slik at i utgangspunktet fastslår Åndsverkloven at selv om det kan være tillatt å fotografere et gjenkjennelig menneske, så er publisering (offentliggjøring) av bildet i utgangspunktet forbudt uten den eller de avbildedes samtykke. Det vil si at dersom den avbildede ikke har samtykket, så er publiseringen lovstridig.  Det finnes mange og viktige unntak som vi kommer til, men først skal vi se på de aktuelle bestemmelsene i Åndsverkloven som er utgangspunktet vårt.

----
Åndsverkloven, revidert i 2018, sier følgende:

§ 104. Retten til eget bilde

Fotografi som avbilder en person, kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når

a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse

b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet

c) bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse

d) eksemplar av avbildningen på vanlig måte vises som reklame for fotografens virksomhet og den avbildede ikke nedlegger forbud, eller

e) bildet brukes som omhandlet i § 33 andre ledd eller § 37 tredje ledd.

Vernet gjelder i den avbildedes levetid og 15 år etter utløpet av avbildedes dødsår.
----

Paragrafene 33 og 37 omhandler særskilte dokumentariske og strafferettslige og etterforskningsrelaterte forhold, og er ikke relevante i vår sammenheng.

Kjernen i bestemmelsen i § 104 er "retten til eget bilde." Det betyr at vi står overfor et (sivilrettslig) prinsipp der offentliggjøring av bilde av en eller flere personer krever et rettslig grunnlag. Det viktigste rettslige grunnlaget, og heldigvis også det enkleste, er den avbildedes samtykke til at bildet eller bildene offentliggjøres. Dette er hva vi forstår ved det grunnleggende samtykkekravet. Samtykkekravet innebærer at grunnregelen er at offentliggjøring av fotografi av person er forbudt uten samtykke, men tillatt og problemfritt dersom den avbildede gir sitt samtykke. Dette betyr at fotografering av mennesker, idrettsutøvere eller andre, ikke er noe stort problem hvis samtykke er gitt.

Så over til unntakene, som også er beskrevet i loven.

Det første unntaket er hvis avbildningen har offentlig og allmenn interesse under ledd a) og/eller gjengir hendelser som har allmenn interesse i ledd c). Et idrettsarrangement hvor tilskuere har adgang oppfyller helt åpenbart dette kriteriet, slik at det er problemfritt å publisere bilder av mennesker tatt under idrettskonkurranser. Videre er det rimelig å tolke bestemmelsen dithen at nærbilder, portrettbilder og premiepallbilder av individer som tas i forbindelse med en konkurranse, oppfyller kriteriet om offentlig og allmenn interesse. Lagbilder og relaterte bilder som tas før eller etter selve konkurransen i tid, blir å betrakte som bilder som er relatert til det aktuelle arrangementet. I disse tilfellene handler det om situasjonsrelevante bilder som gir en beskrivelse av en hendelse som er lovlig å formidle fotografisk utover en engere krets - det er et arrangement som kan sies å ha offentlig og almen interesse.

Interne stevner i klubben kan muligens sies å nærme seg en gråsone, men den gråsonen er likevel ikke mer grå enn at et slikt klubbstevne må kunne bedømmes som et i prinsippet offentlig arrangement hvor folk generelt kan komme inn. Det dreier seg om en hendelse som har absolutt interesse for de som er opptatt av idrett - hvilket dessuten er svært mange. Tilsvarende gjelder for ordinære treninger, selv om gråsonen her er noe større. Treninger er heller ikke stengte arrangementer, hvem som helst kan komme og se på hendelsen som kan sies å være interessant.

Hvis det derimot hadde dreid seg om et lukket treningsstevne hvor utenforstående tilskuere ikke gis adgang, er det mer tenkelig at tolkningen ville kunne gå i retning av at offentliggjøring av bildene krever samtykke. Hvis det er snakk om et lukket selskap som en klubbkveld i idrettslaget eller en klassefest, er situasjonen utvetydig. I slike tilfeller er det utvilsomt at det kreves samtykke av alle de avbildede personene dersom offentliggjøring skal være lovlig. I praksis vil de aller fleste like å bli fotografert, men her snakker vi altså om lovens bokstav.

Når det gjelder unntaket i ledd b), som faststlår at offentliggjøring uten samtykke er lovlig når avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet, så er dette unntaket nok mest relevant i forbindelse med fotografering av ukjente mennesker på offentlige steder i byen, bygda eller i skogen og på fjellet. Men det skal likevel tas med her for oversiktens skyld, og for å illustrere hvordan lov sjelden dreier seg om entydige og klare anvisninger. Her ser vi med en gang store gråsoner. Når spiller personen hovedrollen i bildet, og når kan man si at det er miljøet som spiller hovedrollen? Rene hodeportrettbilder og bilder der menneskene er små prikker i et landskap eller på gaten gir ingen rom for tvil, men her oppstår gråsoner mellom disse to ytterpunktene. Prinsippet i loven kan sannsynligvis best formuleres med at samtykkekravet til offentliggjøring ikke kommer til anvendelse når mennesker i bildet ikke spiller hovedrollen, det vil si at personene bildet kan sies å være en del av en miljøskildring selv om menneskene kan være både gjenkjennelige og fremtredende på bildet. Den såkalte gatefotograferingen er en fotografisk tradisjon som baserer seg på denne bestemmelsen.

De som er kjent med den franske fotografen Henri Cartier-Bressons klassiske gatefotografier, vil ha sett mange eksempler på bilder som i våre dager hadde blitt gjenstand for avveiningsspørsmål hvis de skulle betraktes i lys av retten til eget bilde. Likevel kan vi legge til grunn at så lenge personen ikke åpenbart er hovedmotivet, er offentliggjøringen lovlig. I det hele tatt har de som fotograferer ganske vide rammer, og selv om vi også har tilsynelatende strenge personverndirektiver via internasjonal rett er det ingen tvil om at aksepten for publisering av bilder av mennesker er større enn tidligere og den er økende på grunn av  sosiale medier og visuell kommunikasjon blant mennesker i alle aldre. Man vil neppe få gjennomslag for noen stor erstatning i et sivilt søksmål (dette handler om sivil rett og ikke strafferett som fører til offentlig påtale) mot noen som har publisert et bilde mot ens vilje med mindre man er en kjent person som har betydelig kommersiell verdi.

Uavhengig av bestemmelsene ovenfor, er publisering av bilder forbudt dersom bildene viser personer i en nedverdigende situasjon eller avslører sterkt private forhold om personen eller på annen måte er belastende.

God regel - samtykke er alltid positivt og det handler også om høflighet

Vi ser at vi har et rettsgrunnlag for å publisere bilder fra idrettsarrangementer og også fra treninger. Dette gjør imidlertid ikke at samtykke er uten betydning. Tvert i mot tilsier vanlig høflighet og hensynsfullhet at utøvere og foreldre får mulighet til å gi sitt samtykke til offentliggjøring. Dersom noen utøvere eller foreldre av utøvere eksplisitt skulle kommunisere til oss at de ikke vil at bilder av dem eller barna skal publiseres, så skal dette naturligvis dette respekteres uavhengig av loven. Her skal vi også ta i betraktning at det dessverre finnes mennesker som på grunn av voldelige tidligere samlivspartnere eller andre risikable relasjoner lever på skjult og hemmelig adresse. Mennesker i slike situasjoner har et selvsagt krav på at de og deres barn ikke blir gjenstand for bildepublisering. Uansett trenger ikke et utsagn om at man ikke ønsker slik publisering å begrunnes, det er tilstrekkelig at man ber om at fotografering ikke skal skje for at et slikt ønske skal respekteres.

Konklusjon

Så langt loven, siden det som sagt er en del som har lurt på den legale siden. Det er avslutningsvis viktig å understreke at fotografering og publisering av bilder bare i helt uvanlige og ekstreme tilfeller medfører noen risiko for de avbildede. For eksempel er nok muligheten for at et bilde av en ung idrettsutøver skal resultere i overgrep så liten at den nærmest er ikke-eksisterende. Mennesker med spesielle tilbøyeligheter overfor barn og unge har andre metoder for å søke ut sine ofre.

Svært mange mennesker føler glede og stolthet ved å bli presentert med bilder. Dette gjelder både barn og voksne, som nesten alltid blir glade over å få oppmerksomhet - noe de kan være med god grunn. Det er hyggelig for hele Bøler IF Friidrett og miljøet vårt når våre aktiviteter demonstreres og profileres med fotografier. Vi har internett, med egen nettside og vi har Facebook. Publisering av bilder fra ulike konkurranser og aktiviteter med ledsagende tekst kan bare være positivt for klubben, og med stor sannsynlighet føre til styrket motivasjon, mer aktivitet og et enda mer engasjerende idrettsmiljø på Bøler.